Gravmonument eller landemerke?


Oldtidsmonumentene ligger på rad og rekke langs denne riksveien mellom Larvik og Sandefjord. Omtrent midtveis mellom de to byene troner en 4,5 meter høy bautastein, Haslesteinen, på det høyeste punktet i et svakt sadelformet terreng. Omkring 500-600 år etter Kristus nådde sjøen nesten inn til steinen på begge sider, slik at den kom til å stå på et smalt eide mellom to fjordarmer. Det gir grunn til å tro at den var reist som et landemerke - for å markere stedet der fartøyene måtte dras over land.

En sterk lokal tradisjon knytter imidlertid steinen til den første av Vestfoldkongene, Halvdan Kvitbein, som ble begravet i Skiringssal i første halvdel av 700-tallet. Han er den første nordmann vi kjenner ved navn, og etter sagatradisjonen var han tipp-tipp-tipp-olderfar til Norges første rikskonge, Harald Hårdfagre. Bautasteinen på Hasle er bare én av flere, som vi kan studere direkte fra bilvinduet. To betydelige står forholdsvis nær hverandre i Brunlanes vest for Larvik: Sannisteinen og Ødelundsteinen.

Monumenter av denne typen stammer gjerne fra perioden fra og med folkevandringstiden til og med vikingtiden (550-1050). De fleste antas å ha vært gravminner. Noen kan også ha tjent som vei- og grensemarkeringer. Historikerne ser heller ikke bort fra at enkelte bautasteiner kan symbolisere mannen og inngå i en fruktbarhetskultus. Kan det ha noe med saken å gjøre at det norrøne ordet bauta betyr "støteren"!